Wonderland

Herlighet, jeg har jo kjørt The Great Ocean Road og ikke
sagt noen ting!
Det var Great med STOR g!!
Den 19. og 20. mars var vi fulltallige (Veslemøy er på plass :D)
og ready to go. Bilen var booket, og det var en hytte i 
skogen et sted også. 
Så dro vi, med meg bak rattet på feil side av veien, og
mitt eminente hånd-tegnede kart!


Fy søren, så digg det var! Med en gang vi kom ut av 
Melbourne City og ut på "landeveien" slo feriemoduset
og god-følelsene inn for alvor, og det slo meg også hvor 
ufattelig fint det er her nede. Sjø og strender så langt
øyet kan se, koselige strandbyer (Lorne <3 ) med surfebølger
og fulle spisesteder, regnskoger og papegøyer, og ikke minst:
Sol&Sommer!


Vi hadde bestemt oss på forhånd at vi skulle gå til et
fossefall, så første stopp : Sheoak Falls


Det var sykt fint, litt lite vann, men nok til å få
Pocahontas-feeling :) Vi gikk ca 30 min inn i regnskogen,
og fant etter kort tid ut at regnskog med klegg ikke er
Monikas cup of tea. Makan, jenta løper rundt og hviner som 
ei på 13 bare det summer i nærheten, og ho har aldri blitt
stukket noen gang før! ( glad i deg fordet, da ;P )


Så gikk turen videre til Apollo Bay, og den kjente
Apollo Bay Beach. Vi hadde høye forventninger, for det er
mange lovord om denne stranden, men vi ble ikke skuffet.
3/4 km med super myk sand uten noen form for steiner, skjell e.l.
Og den myke sanden uten noe annet enn sand fortsatte laaaaangt
ut i vannet også. Ikke tang, og ikke maneter. Vi ble litt 
forelsket i Apollo Bay der vi satt i sanda og så på solnedgangen,
etter å ha spist deilig pizza på en liten Italiensk restaurant...


Men så var det jo selvfølgelig ikke her vi skulle sove. 
Vi skulle sove under koalaer! Hehe, da jeg så etter 
steder å overnatte, var det et sted som hadde nettopp det som
slogan: "sleep under the coalas!". Jeg syns det hørtes så 
latterlig turist-aktig ut at jeg bare måtte sjekke det ut,
og skurrusett! Det var kjempe billig! 20$ pr pers er ikke så 
værst. Bimbi Park var navnet og man kunne ikke gå glipp av 
skiltet langs veien, i følge nettsiden. 
-Lett! tenkte jeg. Var det lett? Ikke så veldig... 
Men etter en laaaaaaaang tur i den svarteste skogen jeg noen gang
har vært i og en nesten tom tank senere så fant vi fram til slutt.


"Hytta" viste seg å være et rom med 4 køyesenger og masse mygg,
men seng var jo det vi skulle ha, så det var greit. Og Kim tok 
seg av myggen, myggen skulle senere vise seg å ta seg av Kim
(vi andre slapp mirakuløst unna!).
Vi gjorde det man gjør på hytteturer, spilte kort, spiste
godis og fortalte skumle historier om dingoer.
Da vi endelig skulle ut og pusse tenner og legge oss ble
vi virkelig overrumplet og skremt av den sykeste lyden ever!
Det hørtes ut som en skikkelig sinna grizzly bjørn ( ikke det
at jeg har hørt det før, men det er sånn jeg forestiller meg at
det ville hørtes ut ). Vi kikket oss skremt rund i alle retninger,
men vi så ikke noe annet enn en gammel mann som røyket pipe
utenfor campingvogna si, så vi måtte bare spørre han hva som
lagde den syke lyden. Han smilte litt og svarte: coalas...
Tuller du! Kan et så søtt dyr lage en så syk lyd, og sover vi
faktisk under koalaer!? Vi grublet litt over det i mørket, men 
tankene på koala ble brått borte da vi tittet opp mot trærne,
for der var den villeste stjernehimmelen jeg NOEN gang har sett.
Det var helt sykt, og det virket så nærme, og man så menge fler
stjerner enn man ser i Norge, jeg lover!
Dagen etter var det en gledelig overraskelse å se at det satt en 
koala i nesten hvert eneste tre. De er helt fantastisk søte, og
vi ville egentlig ikke dra derfra. 


Men veien ropte og vi var veldig klare for Otway Fly Treetop Walk!
Tretop safari, det liker vi! Inne i Great Otway National Park
har de bygget broer som går mellom de høyeste trærne, og høyt
over trærne med normal høyde! Jeg syns det var utrolig fint,
jeg er glad i trær :) På det høyeste var vi 47 meter over bakken,
og når det blåste vaiet vi i vinden, herlig!


Så bar veien vidre til "the final destination", de tolv apostlene.
De tolv apostlene er klipper som står ute i havet, og det er tolv stk,
derav navnet... Vi kom frem til klippene i fem-tiden, her var det
virkelig crowded. I tillegg til masse folk, var det hele tiden
helikoptere i luften. Man kunne ta helikopter safari, men da
kan du ikke være fattig student...!


Utsikten var utrolig, men det var også utrolig varmt, så vi 
kjørte 5. min tilbake der vi kom fra, og til Gibsons Steps.
For en strand! Vi lå der til solen nesten gikk ned, for så å kjøre
den fantastiske veien hjem igjen.


For en tur, og det mest fantastiske er at alt gikk så bra (les: at 
jeg ikke krasjet eller ødela bilen på noen som helst måte!).
Må bare ta med en litt lættis historie på slutten...
The Great Ocean Road er veldig svingete, og ganske smal. Jeg
kjørte derfor ganske sakte og pent. Jeg så at det var lommer man
kunne kjøre inn i for å slippe forbi bilder bak seg hvis det skulle
danne seg kø. På et tidspunkt var det en motorsyklist og en bil bak
meg, men jeg kjørte i fartsgrensa og så ikke noe poeng i å svinge
til siden, siden det gikk så radig. Når vi kom ut på en slette gasset
motorsyklisten på og kjørte forbi (det var to stk på sykkelen) og
i det han kjørte forbi gav han meg fingeren... Ok, dust! tenkte jeg,
og det holdt tydeligvis ikke å vise meg figngeren en gang, så han
slapp like godt styret en gang til for å vise meg hvor dum jeg var
som ikka hadde sluppet han firbi før.
I det han slapp rattet for andre gang (fortsatt i høyere og høyere
fart) ser jeg i speilet mitt at blålyset blir satt på taket på 
bilen bak meg. Haha! Sivilpoliti, woho, og mtoryklisten fikk nok en
fin liten bot den dagen gitt. What you give is what you get, jeg er
glad jeg ikke gav fingeren tilbake :)